Den Optiske Telegraf

Ohlsen hadde ikke ment at det skulle brukes kodebok, men den ble likevel beholdt fordi betjeningen hadde lært dette systemet. Signalboken for flaggsignalene ble tilpasset den nye telegrafen ved at de forskjellige klaffene i øvre og nedre stilling angav hvert sitt talltegn. Ved å summere talltegnene på klaffene som ble benyttet, fikk en fram signalets nummer i kodeboken.

Signalboken var en etterlevning fra de før brukte flaggsignaler, men den ble beholdt selv om Kapt. Ohlsen hadde tenkt telegrafen brukt uten.
Den viktigste grunnen er trolig at de hadde opplært personell etter dette systemet. Det ville være uheldig med en forandring midt under krigen, noe som ville legge linjene døde i innkjøringsperioden. Derfor ble det gamle som alle kjente, beholdt.
Følgende var tildelt signalbøker:

Signalbestyrere, kystvernanførere, "øverste militære og sivile embedsmenn i enhver kjøpstad", kystbatterisjefer, kommanderende for militærkorps på kysten, amtmenn, festningenes kommandantskaper og roflotiljens sjefer.

I boken var det flere ledige nr. etter at alle påtenkte situasjoner var nummerert, disse ble fylt opp lokalt til hjelp for roflotiljen, kystvernet etc. Det ble i tillegg laget en hemmelig signaltabell for bruk mellom generalkommandoen og den høyestbefalende sjøoffiser eller kommandantene i Kristiansand, Fredriksvern(Stavern), Fredrikstad og Fredrikshall(Halden).

Til å begynne med skapte det engstelse når flaggsignalene gikk til topps, ingen ante hva som ble telegrafert og dette skapte frykt. De første gangene det ble signalisert hendte det at folk sprang og gjemte seg fordi de trodde engelsk mennene skulle komme og ta dem.

Men "Det nye meddelelsesmidlet" som var kommet vakte naturligvis en levende interesse hos de "omkringboende". For å kunne følge med i det som ble sendt, skaffet disse seg snart avskrifter av de trykte signalbøkene som var delt ut til signalpersonalet og kystvernanførere. Ohlsen skrev i en senere rapport den 13. november 1813 om telegrafen:

"Den blev også meget benyttet, ja der var skjelden nogen time på dagen, uden at jo en eller flere af hovedstationerne have noget at telegrafere, så at den bele linje var i uophørlig virksombet."

Som regel ble kysttelegrafen satt på vinterfot om høsten (nedrigget/lagt ned) i månedskifte oktober-november, for så å oppta virksomheten i mars-april. På Skagerrak-kysten, med den livaktige korntransporten fra Danmark, hendte det at linjen eller deler av linjen også var operativ om vinteren. Nå sto det heldigvis en liten hytte eller leskur på hver stasjon, men likevel var det en kald fornøyelse.

Etter freden i 1814 fant en at den optiske telegrafen var for dyr i drift, pengene trengtes andre steder og den ble lagt ned. Men fremdeles er det mange steder langs kysten som fortsatt heter SIGNALEN. Nå kan ikke alle godskrives telegrafen, men prosenten er ganske høy.

Linjene ble bygget opp som utkikksposter utover sjøen, men slik at man fra et punkt hadde utsyn til begge nabopunktene, både til høyre og til venstre.

Disse ble kalt hovedstasjoner. Avstanden mellom hovedstasjonene var for stor til at en kunne tyde meldingene som ble sendt derfra, man var derfor nødt til å bygge noen stasjoner innimellom. Disse ble kalt repeterstasjoner og var underlagt hovedstasjonene. Repeterstasjonene skulle gjenta meldingen og sende den videre. Disse ble derfor ikke utlevert signalboken.

Til sjefer på hovedstasjonene ble det ansatt skippere eller styrmenn, disse kunne igjen ansette en hjelpemann. På repeterstasjonene var det loser som ble brukt. Som hjelpere hadde de heimevernssoldater eller kystvern som de ble kalt på den tiden. Disse var beordret etter tur, med vaktavløsning kl. 12.00 dagen etter.

Hovedoppgaven var å holde utkikk utover sjøen og sende meldinger om de så noe å rapportere. De skulle og sende videre det andre stasjoner hadde å melde. Dette er nok grunnen til at skippere, styrmenn og loser fikk jobbene, fordi de hadde sjøen som levevei. Kikkert var for dem et arbeidsredskap, og de var vant til a bedømme hva slagt fartøy de så. Og, ikke minst, det at de sto i sjøforsvarets ekstrarulle.
For å få overblikk måtte derfor stasjonene ligge ganske nær sjøen. Dette avstedkom igjen at de kunne bli angrepet av fienden (noe som skjedde ved flere anledninger). Av den grunn ble det bestemt at de skulle bruke uniform. Ble de da tatt til fange, var de å betrakte som militært personell. Militære fanger fikk også dengang bedre behandling enn sivile.

De tre linjene ble inndelt i distrikter, det ble ansatt en inspektør i hvert distrikt. Han fikk i oppgave å ukentlig kontrollere signalpersonalets journaler, notere feil skaffe personell ved sykdom og, ikke minst, kontrollere at ikke signalene brukte for lang tid på hver stasjon. Det var laget en instruks for signalbestyrerne.

Som regel ble kysttelegrafen nedlagt i slutten av oktober eller i begynnel sen av november, for så å starte opp igjen i mars-april på samme tid som roflotiljen var i virksomhet. Når stasjonene ble lagt ned for vinteren ble folkene sagt opp, dermed sparte en penger. Det var kun inspektørene som ble beholdt.

Signalstasjonene ga dem opplysninger om hvor det var sett fiender. Var det "fare på fære" og muligheter for å bli angrepet, hadde kystvernet et eget varslingssytem for å kalle inn alle som ikke hadde vakt. Dette var flaggstenger, eller de såkalte alarmstengene, og når flagget ble heist måtte alle møte pø avtalt samlingsplass. Var alarmstangen utstyrt med en tverrliggende rå, kunne det avtales flere samlingsplasser, avhengig av om flagget ble heist på høyre eller venstre rå.

Flaggduken som var til overs etter flaggsignalene ble overlatt til bruk på alarmstengene. Det var først og fremst vanskelighetene med å skaffe duk som hadde gjort at Ohlsens klaffetelegraf ble tatt i bruk, og at den ble billigere å bygge enn det ett sett med flagg kostet. I de fleste distrikt var det plassert ut slike stenger, disse sto i nær kontakt med kysttelegrafen. Sønnafjells ble alarmsignalene gitt fra selve telegrafstasjonene.

Som tidligere nevnt fikk befolkningen fort greie på hva som ble sendt av meldinger. Derfor ville Kapt. Ohlsen trykke signalbøkene for salg, men dette fikk han ikke tillatelse til. Derimot fikk han etter nyttår 1809 lov til å utarbeide månedlige signalberetninger med generalkommandoens godkjenning. Disse ble sendt til avisene i Oslo (Kristiania) og Kristiansand.

Med prins Christian Frederik kom det et nytt syn på telegrafens muligheter. Han ville, etter dansk mønster, at det ikke bare skulle sendes militære meldinger, men også sivile. Ohlsen, som nå var blitt major, fikk i oppdrag sammen med prinsens adjutant å utarbeide et slikt kombinert system. De mente at dette var mulig ved å øke med to klaffer, noe som ville gi 1.100 forskjellige signalnummer. Så kunne forsvaret beholde de 200 første og resten til sivilt bruk etter dansk mønster og ordbok. Prinsen ville også har innført bokstavbetydning for det nødvendige antall signalnummer, sånn at enkelte ord kunne telegraferes direkte, etter Schumachers system - men det ble bare med planene. Alt ble ved det gamle til krigens slutt 1814.

I 1848 var det på tale å igjen bygge opp den optiske telegraf, men det hadde i mellomtiden vært en rivende utvikling på signalsiden. De første forsøk med elektriske telegraflinjer var kommet i gang. Utredningen slo fast at den optiske telegraf var et tilbakelagt stadium.

KILDER:

KONTAKTER: